Heksebloggen

Arkiv for kategorien ‘Heksas verden på vrangen’

Drømmetydning

Jeg har grublet litt over drømmen min i går og jeg tror jeg kan se hva alt surret egentlig dreier seg om, hvis man skal dra en ”Freud” om det.

Festen som var i min brors hjembygd dreier seg om at vi ikke har mye kontakt, og har aldri hatt det. Jeg kjenner ham ikke særlig godt, han var her til Storebrors konfirmasjon, og jeg fikk et innblikk i hva slags mann han er. Og jeg fikk bekreftet noe av inntrykket jeg har av ham. Det har ingen betydning her, men jeg husker følelsen av fremmedhet på festen, ”jeg er ikke en av dem”, jeg er ikke i familie med min brors familie. Og har aldri følt meg hjemme der heller. Jeg har ikke snakket med ham siden konfirmasjonen og har undret meg på om han har det bra, det tror jeg nok at han har. Men jeg føler ikke for å ”henge” etter ham i det fordi jeg ikke er interessert i å havne et sted hvor jeg nok en gang mottar ”kvinnerollen”. Den som har ansvar for både kontakt, omsorg, formidling, forståelse, lytter, administrator og alle disse tingene som jeg nylig har sagt opp fra. Han som mann har aldri båret det åket og har elegant satt en grense ved å bruke kjønn eller tie, trekke seg unna og gjøre seg ”hjelpeløs”. Jeg fikk aldri den sjansen. Eller jeg greide ikke å gjøre det. Jeg følte lettelse når jeg i drømmen dro for å hente bilen så vi kunne dra, jeg hadde gjort min plikt og møtt opp!

Videre, vinter og snø. Kanskje det er fordi jeg forbinder min brors hjemsted med det og ikke noe mer intrikat enn det. Eller at snø og kulde og gamle biler alltid er en risikofaktor når man vil vekk! Jeg gikk saftig på trynet og lå der og flirte meg fordervet, vel, jeg har alltid slitt med å føle meg som en taper i de strøkene. Og har alltid latt som og faket og drevet skuespill. Småbygdene er altfor glad i janteloven og den som har fått føle den… Så jeg tryna og lot som jeg hadde full kontroll. Ingen bombe det.

Ungene…jeg er alltid alene. Hele tida. Det er ofte mange mennesker rundt oss/meg, men ansvaret for ungene har jeg til 98% av tiden helt alene. Og alle disse rundt oss er ikke mennesker som gir noe. De bare er der. Jeg er ensom. Og livredd for å ikke strekke til som mor, redd for å skade eller ødelegge barna fordi jeg ikke tenker meg om, redd for å miste dem, redd for at noe skal skje med dem. Jeg slipper aldri unna ansvaret, for ingen er der og hjelper meg. Min mann som plutselig dukket opp i vannet og lekte og lo, han er oftest borte, og når han er hjemme er det gjerne han og hans ting som opptar hele familien. Han tar ikke barna med på tur, organiserer ikke noe, er ikke sammen med dem. Dessverre. Hans måte å avlaste på er det praktiske, lage middag. Handle. Kjøre. Og så forsvinner han ut med sitt og sine. Den klassiske ordningen fra 1950. Og jeg kan ikke si at han er skyldig i noe fordi han bærer sitt ansvar for oss han også, og gir det han har, det han kan.

Disse gamle husene som hjemsøker meg alltid, mangelen på tilhørighet, å ”komme fra” et sted. Røtter. Trygghet. Stabilitet. Noe jeg aldri har hatt og alltid vil slite med. Gammel ustabil bil, er angsten for å sitte uten ressurser, uten praktiske nødvendigheter. Jeg har vært veldig fattig en gang og glemmer det aldri.

Vannet og fiskene som skremte meg, fremtiden som ligger der ren og vakker, men allikevel skremmende og ukjent. Forsøket på å se forover, planlegge så man kan unngå katastrofene er prentet i meg fra jeg var bitte liten. Det å kunne forutse hva som vil skje slik at ikke jordskjelvet kommer som en overraskelse har og vært en del av livet mitt alltid, og er vanskelig å legge fra seg. Leve i dag er en utfordring hver dag.

Heksedrømmer igjen..

Den rareste drømmen.. Jeg drømte tidlig i dag morges en hel masse usammenhengende greier som gjorde inntrykk. Mest fordi jeg har lett vannskrekk. Ikke vannskrekk, sånn hysterisk løpende kan ikke svømme tør ikke bade opplegg. Men stille vann der man ikke kan se bunnen gir meg gåsehud. Og isflak eller skruis. Jeg ville gjort det dårlig som polfarer. (Hvis man ser bort i fra at jeg er en frysepinne og ville frosset til pinne lenge før vi kom av gårde)

Jeg var sammen med ungene på en bygdedans. Bygda var der familien til broren min holder til, men samtidig var det ikke lenger vei enn at man kunne kjøre så var man på sett og vis her i våre trakter. Tid og rom i drømme er så behagelig! Det var snø, enorme mengder snø. Vi hadde en hvit gammel Opel som ikke var til å stole på, og veiene var smale sørpete og svingete med enorme brøytekanter. På ”vår” side av landet lå en smal bro med dårlige rekkverk over et juv med fossende vann og fjell under. Det var heller ikke så mye snø ”her”.

Jeg var med barna på bygdedans og løp rundt som vanlig for å holde orden på dem, de to store er selvhjulpne stort sett. Men monstrene gir meg hjerteinfarkt hele tida og er overalt, og jeg var så redd for at Oddekroppen skulle gå alene til broen og klatre opp på rekka. Det ville være akkurat likt ham! Folk danset og stimet, det var ganske hyggelig der, jeg kjente mange men husker ingen av dem. Bare folk, og at jeg løp rundt og passet unger. Og så fant jeg ut at jeg skulle gå og hente den gamle bilen og stable ungene i den, og kjøre til et hus så vi fikk sove. For da slapp jeg å være så redd for at Odden skulle forsvinne for meg i kaoset. Og klokka var elleve i alle fall. Så jeg lot brødrene passe monstrene og gikk ut.

Jeg gikk langs den smale veien, flere folk begynte å gå fra festen, men de var et stykke forran eller et stykke bak. Det var så mye snø! Jeg fikk tråkket utenfor veiskulderen med et bein, og dermed forsvant hele jeg i et enormt ras av snø nedover lia ved veien, jeg ante at en kjenning av meg kom et stykke bak. Og tanken på hva han måtte ha sett, ei kjerring ruslende etter veien og så et helvetes snøfokk med armer og bein nedover, fikk meg til å brøle av latter. Lenge lå jeg der nede i lia, og kavet vilt og hemningsløst for å komme ut av det og lo så tårene trilla. Fyren på veien stanset og kikket ned på meg, men gikk videre når han så at jeg bala og lo. (Jeeeeeezz…)

Plutselig var jeg oppe og i den gamle bilen med unger og alt. Det var kaldt og rått, ekkelt slik det er på vinteren, dugg på rutene og iskaldt. Vått tykt tøy overalt, fuktige votter. Og så skulle vi til et gammelt hus og sove. Det var like håpløst, gamle planker, gjennomtrekk, fukt og madrasser med fjær som stakk opp overalt. Huset var helt skjevt. (Jeg og de gamle husene…hvor kommer de fra alle sammen??!) Men det var ikke skummelt, bare trist at det fine huset var i så dårlig stand. Odden klatret i vinduet, vi var i andre etasje. Flere ganger lo han av meg som hylte i skrekk og kastet seg ut av vinduet, han hang i nevene og fallet var ti meter ned i steinrøysa. Jeg fikk klort tak i ham og halt ham inn og var rasende av skrekk. Ungen flirer til meg!! Hjelpes.. De andre ungene var der og men hadde liksom bare en birolle i det hele.

Så var vi plutselig på broen alle mann, og noen flere folk. Alltid masse mennesker tilstede, hvem de nå er … og der står Odden og henger på rekkverket slik jeg forutså. Hjertet stoppet på meg omtrent, og det er så jævlig, for det kan man KJENNE når man ligger i senga og sover. *Grøss* Jeg kjeftet opp en eller annen for ikke å ha passet på, aner ikke hvem det var og løp som en tulling for å ta tak i Oddekroppen. Han lo og hang etter nevene på utsiden av rekkverket igjen. Men jeg fikk tak i ham og knuget ham inntil meg.

Broen sank sakte sammen under oss, men i stedet for å rase ned i stupet la den seg som en gammel råtten båt i en enorm dam. Vannet var varmt og innbydende i asurblå farge som ble mørkere og mørkere jo dypere det ble. Alle ungene satt i ”brobåten” men jeg fikk ikke plass, eller fant dem ikke, og måtte svømme i vannet. Plutselig svømte mannen min rundt der og, han koste seg og padlet ivei. Vannet var fullt av fisk! De var overalt og jeg ble panisk hver gang jeg så det rørte seg nedi der, selv om det bare var helt vanlige små blanke fisk. Jeg kavet og slet for å komme unna dem, og var livredd for at andre ting skulle komme sigende opp fra dypet. Skikkelig dypt vann og jeg var livredd enda så pent og varmt det var. Og så våknet jeg og lå i senga og lurte på hva i helskotten alt det der skulle være godt for…

Sommeravslutning

Husk datoer 6, 7, 8, 9, 10, 14, 15 ooooooooooooooooog…..*trekker pusten* 20et eller annet…?

Foreldre er også velkommen (betyr egentlig at dersom du ikke møter anser vi deg som asosial, sær, dårlig mor og svært dårlig forbilde for den kommende generasjon kakebakende dugnadselskende idrettslagsforelder!) HUSK grillmat! Barna kan ha med seg brus og snop for ørti kroner. Sammenlagt avslutning i juni kroner minst 800 pr hode (!) pluss gradering til Nanbudo og pizzakveld. Jeg er blakk hele tida og kjenner at jeg blir ergelig over at KOZ er det samme som å stappe i trynet til enhver tid.

Ikke glem klappstoler og kaffe! Og kontanter til de obligatoriske ekle vassne pølsene, kroneisen til 20kr stykket og brus. (Igjen)

Eller bak en kake. Det blir nok til et bryllup innen St Hans så mye mel og sukker man må igjennom.
Helvetes unødvendig tull som de eldste ungene også er drittlei av hvert år.

Og så kan vi legge på tre tanker bensin a kr. 870 pr gang for kjøring til alle avslutningene, pent brent til type 200000, 9 et eller annet eksos, konvertert til drivhuseffekt nok til et høl på størrelse med en kaffekopp i ozonlaget.

Og HELE åtte uker til vi sees igjen dere! (Kan nesten ikke vente du…)

Ha en fin sommerferie folkens!

Isn`t it Ironic don` u think..:0)

Gratulerer med dagen godtfolk!

Jeg sitter her bunadskledd sånn på formiddagen og seiler igjennom litt nyheter, før vi skal avgårde til grillmat og kos med venner på nasjonaldagen. Ungene spør hele tida hva klokka er og når vi skal dra på tross av at de ikke kan klokka og at samme hva man svarer så hjelper det lite. De gleder seg sånn. Vi dropper å gå i tog eller dra til byen i dag, det er iskaldt ute og det regner så smått. Eller kommer til å regne jeg er søren ikke sikker.

Men det som opptok meg egentlig var festivitasen på lørdag! Vi var nemlig på bikerfest hos en annen klubb oppi Hokksund, jeg kjørte, og har antakelig ervervet meg min første fartsbot. Underlig nok mener kjærsten og sier at “sånn som jeg har kjørt i ti år er det rart jeg har lappen overhodet!” Jeg fatter ikke hva han snakker om… *trekker på skuldrene*

Det var et hyggelig gjeng vi hadde med i bilen opp og en trivelig fest. Masse folk å se på, et band som spillte. Aner ikke hva de kalte seg…Black Pearl..? (Noen har sett for mye Pirates of the Caribian og ikke helt fått med seg Jack Sparrow) For de var fullstendig uten ansiktsmimikk hele hurven. Og stod som saltstøtter mens de spillte. Jeg mistenker at det kunne vært lett å komme ut av det om de hadde vært nødt til å spille gitar, synge OG lee seg samtidig. En rekke faktorer peker seg ut som årsak til rigor mortis på scenen. Men jeg ser ingen grunn til å dvele ved det…

I det hele tatt hadde jeg en trivelig kveld. Det som slo meg som en smule underlig i ettertid, var at på festen så var det en del jenter. Eller damer om du vil. Sånn type standard blond med kanoner, og at de var ladd på et par av dem sverger jeg på! IK! De løp rundt og delte ut lapper til de andre jentene, deriblandt meg som satt intetanende på en benk og småprata med de som ville. Jeg puttet lappen i veska uten å tenke mer på det før senere. Lappen dukket opp igjen dagen etter når jeg ryddet i veska.

Og det var da jeg fikk den der “hvor ironisk er ikke DET” følelsen du vet.. For der sitter vi i hva jeg vil kalle testosteronets høyborg. Et av landets absolutt mest potente steder… *Kniser* Med ca 7 DIGRE menn med Harley og pondus på hvert eneste kvinnfolk.

Og så løper det to ungjenter rundt med lapper og reklamerer for Homepartysalg av DILDOER…