Heksebloggen

Arkiv for kategorien ‘Familie/barn’

En malehistorie

Storebror og Kludde Puddingunge er veldig flinke og hjelpsomme om dagen. Gulrota er selvfølgelig penger, men det er helt ok. De jobber hardt og klager ikke.

Det siste prosjektet på gården er en lekestue. Man er medlem av Coop og som storfamilie har man et seriøst forbruk av melk og brød. Dermed suser det inn poeng med et fin fint resultat; over 4000 penger tilbake, enten i kontanter eller i varer. De ble til det fineste lille lekehuset i hagen.

Storebror og Kludden har malt og styra i flere dager, først med grunning, og så med markedets mest standhaftige oljemaling. Om du har sett reklamen med traktoren nedover lia… Den lover å sitte i 12 samfulle år uten å vike en tomme for sol eller regn. Og jeg antar at den ikke ville blitt merket med miljøsvanen om man hadde truet med pistol…Okke som det er, så skjedde det noe underveis, som vi andre ikke helt fikk med oss.

Og en stund etterpå kommer begge guttene inn og erklærer første strøk som ferdig. Den største med et fett flir, og den minste med en mine som kunne fått sitrus til å synes søtt og mildt. Og med HELE hodet fullt av maling. Seriøst…*stønn* Storebror har fått et raptus og like gjerne malt hele skallen til Kludden. Ullhåret hans er en fin masse av glinsende tugger i hvit maling og stinker verre.

Fliren på storebror blir noe stiv når det går opp for ham at dette ikke lar seg vaske vekk med vann. Noen ganger skjønner jeg bare ikke hvor tankene blir av.. som i går kveld, når han erklærte at han ville ha resten av lasagnaen til frokost, vennligst ikke rør. Og får beskjed om å sette det i kjøleskapet så lenge. Jeg hvisker til faren; “hvor lang tid tror du det tar før han skjønner at det ikke går med langpanna inn i kjøleskapet…”

Joda, tre minutter. Så står poden i stua med langpanna i nevene og erklærer; “Øøøhh problem…langpanna går ikke inn i kjøleskapet…!” No need to say at vi knakk sammen her inne og noe snurt måtte han tusle tilbake å finne en skål å legge maten i…

Vel. Håret lot seg ikke redde. Kludde Puddingunge har i skrivende stund frisyre som en rømt straffedømt fra Gulag og Storebror hadde så dårlig samvittighet, at jeg vedder vi glatt hadde greid å sympatibarbere ham og. På tross av daglig dill og fjoll med hårlakk og sirlig danderte lokker. Han hadde ofra dem. Vi nøyde oss med å fortelle at neste gang han følte trangen så ville “polish” få en ny betydning…Kludden gikk med tunge skritt og satte seg for grundig fjerning av hår og maling. Og var glad for at det er såpass mange uker til skolestart enda…

Ser du?

Klokka er halv fire og det vanlige kaoset er i gang på kjøkkenet. Handleposer, kjeler og gryter, posten som stort sett består av reklame fyller benkene. Ivrige små møkkete hender roter i posene, leter etter godter. Is. Men finner ikke noe av interesse og trekker seg furtent tilbake. Smilene kommer fort tilbake; spaghetti til middag! Nam nam!

Ute skinner sola klart og alle dører står på vidt gap. Nede i feltet et sted surrer og går en gressklipper, eller kanskje det er en slik kantklipper. Hvem vet. Lydene blander seg i hverandre, naboens hund står og skjeller, noen roper på utsiden. Barna hyler og løper etter hverandre rundt kjøkkenet og ut i stua. Noe stinker surt.

Ikke middagen håper jeg! Og snuser oppi den putrende gryta, nei. Der er alt som det skal, deilig tomatsaus med kjøttboller i. Hjemmelaget! Barna kommer løpende tilbake etter en runde på verandaen, det stinker surt igjen. En liten mistanke vekkes og begge beordres opp på hver sin stol. Små skitne føtter undersøkes nærmere. Oh… der var synderen ja. Fire stinkbomber i str 29 traver i takt inn på badet og bort i dusjen. De hopper opp og ned, sparker i vannet, går rundt på badet og tråkker på hverandre. Det blir svarte merker overalt. Latter og skrål fyller hele rommet.

Fire små bein traver i utakt ut av badet og lager våte spor bortover det nyvaskede gulvet. Fotsporene overlapper hverandre, krysser hverandre, går langsmed hverandre. Alltid nær hverandre.

Og mens jeg står der og ser på de små sporene bortover gulvet mot stua, så ser jeg dem. Små spor i tid. Nedover trappa, der ligger det små sko i gangen, med små hauger av sand rundt. Noen har hatt skoen full og bare sparket den av på gangulvet uten å tømme den først. En joggesko, en sandal, en slippers. Rekkverket nedover trappa har sorte merker, veggen har avtrykk av en liten hånd. I kroken ligger en liten genser. Små jakker henger på krokene på veggen. På rekke og rad.

En liten ryggsekk ligger henslengt i et hjørne. Den er åpen og avslører en liten matboks i rosa. Og et hårstrikk med glitter på.

På trappa ute ligger pinnesamlingen til en liten kar, og masse kritt til å tegne på asfalten med. Et rosa hoppetau henger på hagebenken, en blå liten sykkel ligger henslengt i grusen. På vaskerommet ligger hauger av små klær, rutete kortbukser som rekker ned på leggen på en pjokk med stutte bein. Et grått skjørt og skjorte med ”Hello Kitty” på.

Hele gulvet har avtrykk av bitte små tær, i sikksakk bortover og rundtomkring. Oppe dundrer det over gulvet, at så små mennesker kan lage så stor lyd! Og små skatter ligger overalt, en tomflaske, noen visne blomster, et rosa papir med glitter på, en ødelagt tusjpenn, en gammel teddy. Og et rosa plastikk fotoapparat som en gang inneholdt sukkertøy.

Plutselig blir det stille. To bustete blonde hoder kommer til syne over kanten på trappa. To solbrune små fjes innsmurt med møkk møter meg med spørrende blikk. ”Hva gjør du mamma?”

Jeg bare ser lille venn…jeg bare ser.

Jabla jabla froskeegg!

Denne kryptiske overskriften er slett ingen statshemmelighet. Det er bare jeg og monstrene som har vært på kino!

Vi snakket om det i helgen, at vi skulle dra og se denne filmen. Men det passet liksom ikke med tida, for middag og kjøring av de eldste ungene. Så det kokte litt bort, men jeg hadde lovet. Så i dag organiserte vi oss slik at jeg kjørte den ene på trening og tok med to på kino imens. Og så fikk pappaen den siste med seg når han skulle trene. Mine evner innen logistikk er uovertrufne!

Jeg tror ikke det finnes noen måte å forklare hvordan det er å leve med to helt klin like små mennesker i ”hvorforåfferdetkanvidramedengangidagellerimorgen” fasen. Så jeg skal ikke gjøre noe forsøk. Jeg bare sier at den mengden energi de greier å trekke ut av deg med sitt blotte nærvær er nok til å holde liv i femti tusen husstander en hel vinter… De er så like som tvillinger kan være om dagen, hvis man ser bort fra kjønn. Selv utseendet er påfallende likt. Og jeg tar meg i å ønske meg en rolig og en vill… eller to rolige (haha drømmer om å vinne i lotto og liksom) en gjennomtenkt og en ettertenksom. Eller en mekaniker og en kunstner. Men neida. Jeg har to KLIN like personligheter type SE PÅ MEG NÅ MAMMA…!!! Og som jevnt over henger i strupen på hverandre av nøyaktig samme grunn.

To på snart seks år som har tilsynelatende liten evne til å leke med hverandre på en konstruktiv måte, som enten herjer vilt og hemningsløst. Eller vil at vi skal sysselsette dem med noe, alternativt gi dem opplevelser uten at de må tenke selv. Forbannelsen med barnehage der alt er voksenstyrt? Eller bare disse to sin personlighet? Resultatet er i alle fall at de sliter meg til marg og bein daglig, bare de få timene de er hjemme fra barnehagen, og helgene gidder jeg ikke snakke om engang. Særlig om været ikke frister til å gå ut.

Som det nå er så ble det kino i dag! En strålende liten film om seks år gamle Max, som har en prompende mormor med trang til pannekaker og som steller med alskens smådyr som kommer rekende forbi huset hennes. En mor som er alene og en bror som har vond hals. Denne broren slår en plate i lille Max om at han MÅ ha froskeegg etter operasjonen, ellers vil han aldri kunne snakke igjen! En opplysning Max tar i aller høyeste grad alvorlig, og om alle de ting han opplever på sin vei for å finne froskeegg. Sammen med sin nyvunne venn Jesse, en liten primadonna i rosa som elsker dyr og kaller seg dyrepleier. Alt lagt opp fra en seksårings perspektiv på verden. Og midt i blinken for terrortvillingene. Den luftgitarspillende buss-sjåføren fikk dem til å gapskratte høyt. Når Max blir litt uvenner med Jesse er de fullstendig inneforstått med hvor vondt det oppleves. Og frosker…du og du altså, frosker er GULL for seksåringer. Dessuten er det FARLIG å ramle i vannet når det ikke er voksne der! (Gjett om mor sier seg fornøyd med at den innsikten sitter spikret..)

Ettersom det bare er folk med ”for mye fritid” og over gjennomsnittet antall barn som går på kino en mandag ettermiddag. Så fikk vi ”luksussalen” aldeles helt for oss selv. En pyttliten kinosal med noen og tyve seter i skinn og egne små bord på armlenet. I et koselig polstra rom på ”loftet” i kinobygget. (Skikkelig misunnelig på den polstringa altså, jeg ser virkelig nytten i den slags…) *lett hysterisk knis*

Noe over en time med turning av olympiske dimensjoner i alt møblement i rommet, to stykker i stereo som kommenterer ALT som skjer på skjermen, avbrutt av en million spørsmål om hvorfor de gjør slik og sier sånn. Vill gesikulering med armer og bein, gapskratt, utbrudd av indignasjon, og haling og draing, poking, sparking, pilling, kosing, maring, opp og ned på meg som sitter i midten…. Jeg føler meg som en diger blekksprut med en hjerne i hver eneste sugekopp. Og selv det er ikke nok til å mette de to. Når de vel er i seng på kvelden er jeg så kokt i hodet at jeg bare ikke makter å se på tv engang. Jeg bare rauser sammen i sofaen og begynner å kverne på om jeg flippa oftere i dag enn foregående dag. Og hva det eventuelt kommer til å koste meg når de blir voksne….

Farmor er Jabba the Hutt

Vi har hatt konfirmasjon for Storebror! Lørdag 8 mai ble han humanistisk konfirmert på kulturhuset her i byen, i en feiende flott og feststemt seremoni. Jeg har skrevet to lange utkast som jeg tenkte at jeg skulle legge her, men jeg finner ikke ut av det! Det skjedde absolutt ikke noe spennende, så det er ikke det. Men man har så mange tanker allikevel… jeg har foreløpig ikke sortert ut noe jeg synes er verdt å si. Så jeg får komme tilbake til det.

Men det jeg er opptatt av i dag og som triller rundt i hodet er min farmor, Jabba the Hutt! Hun møtte opp i konfirmasjonen til sitt oldebarn. Og jeg hadde nær sagt ”av en eller annen grunn…”

Damen er opprinnelig fra vestlandet et sted og har hele livet skarret litt på r`ene når hun snakker. Mindre tydelig de siste årene kanskje. Hun er 85 år i august i år. Og jeg kjenner henne ikke. Det er jeg sannelig ikke sikker på om noen gjør, ikke engang hennes egne barn. Jeg var så vidt tenåring første gangen jeg traff henne som jeg kan huske selv. Da var hun slank og hadde mørkt krøllete hår, farget hår tenker jeg. Og var gift med en kar man instinktivt avskyr. I alle fall om man har litt lange antenner slik jeg har. Hun gav meg et par gull-øredobber med lilla stein i den dagen, og min far freste noe om dårlig samvittighet til meg om dem. Jeg hadde ikke noe forhold til dama, eller for så vidt ikke ham heller så det sa meg ikke noe. Det bare la seg som et litt klamt belegg at han tilsynelatende ikke var glad for min skyld. Jeg tror ikke han tenkte over det, opptatt av seg selv og sine følelser som han var. Eller lukket inne i seg og sine følelser, og så dukket jeg opp og alt sammen spratt ut av gjemmestedene sine. Han taklet ikke det særlig bra og la skylda for det på meg! Dumme unge som kom og minte ham på alt sammen… Det er en annen historie.

Farmor er slik jeg har nøstet historien opp fra vestlandet et sted. Foreldrene hennes flyttet til Raufoss da hun var barn (?) Ung? Hun fikk en sønn i ung alder og skandalen var såpass at mine oldeforeldre tok ham fra henne og oppdro ham som sin. En tyskerunge? Ingen vet, hun har aldri sagt et ord om det og kommer aldri til å si noe heller. Hun ble gift med min farfar som var preget av psykisk sykdom hele sitt liv, familien levde i ytterste fattigdom i mange år. De fikk fire barn, min far er eldst. Farmor ble skilt ved dom fra farfar som til slutt endte på Gaustad mentalsykehus og døde der i -88. Jeg har bare bruddstykker av historien. Gjenfortalt av flere, et puslespill som jeg mangler hundre deler av, og som jeg forsøker å sette sammen så godt jeg kan. Hun var alene med fire barn i noen tid, jeg aner ikke hvor lenge, og vet bare at de var fattige. At hun jobbet på tobakksfabrikken i Oslo. At hun traff det krypet hun var gift med da jeg møtte henne første gangen og at hun mer eller mindre dumpet alle ungene sine, overlot dem til seg selv og bodde med kreket. Han drakk. Og, mistenker jeg, misbrukte jentene hennes. Tantene mine. De overlevde ikke overgrepene, begge to døde av rus og sykdom, ensomme og barnløse før de var 45.

Hva var det egentlig som skjedde med farmor? Hun er et skall av en kvinne. I over 30 år satt hun sammen med kreket i en bitte liten leilighet i Oslo, og gjorde hva? Jeg var der på besøk noen få ganger. Leiligheten var som et mausoleum. Mørk, slitt. Fettet. Ekkel. Farmor satt der, like tom, like…fattig. Hjelpeløs. Kreket var der som en mumie i stolen sin, røykende med en øl ved siden av seg, taus. Og hun stelte og puslet om ham. Hva tenkte hun? Hvorfor? Som mamma var hun samlingspunktet i familien, hjertet. Men hun bare slapp det fra seg og lot det dø. Han fikk sin straff av karma til slutt, kreft i strupe og tunge tok livet av ham for seks år siden…? Og farmor fikk et blaff av livslyst, leiligheten ble pusset opp. Et lite kort sekund var hun i live, mye ved hjelp av onkel og samboeren. Men hun greide ikke å opprettholde flammen uten dem. Hun er som en slimete tentakkel, gammel, lur, tom. Og kan bare en ting, å nøste til seg barna sine, de hun har igjen, for å leve på deres livskraft. Men hun er ellers bare…ingenting.

Hun sitter i leiligheten sin enda, står opp med sola, ser såpe på tv, leser pocketbøker. Snakker ikke med noen, har ikke noe å si. Den lille gnisten som er der enda handler kun om henne selv. Og bitterhet (?) over at hun er alene. Uten noe som helst tanke om HVORFOR hun er alene. Hun greide ikke å beskytte seg selv den gangen, som ung. Og hun greide ikke beskytte barna sine. Det smuldret bare opp alt sammen.

Hun kom hit til konfirmasjonen, men jeg tror ikke at hun kom for vår del. Jeg tror hun kom for sin egen. Hun har alltid vært ute av stand til å få dekket egne behov, først og fremst fordi hun ikke har lært hvordan man GIR. Og da bare krever hun, og blir bitter fordi hun ikke får. Så mange kvinner jeg kjenner som er slik.. som knytter seg til det minste de kan få. Og bruker all sin energi på det i håp om å få noe igjen. Og som i prosessen slipper fra seg alt de faktisk HAR. Uten å engang se det selv.

Kroppen hennes bærer preg av alt sammen, hun er stor, utflytende, bløt, tung. Alt går tregt og sakte. Hjernen som alltid har vært klar og tydelig begynner å flyte ut, ikke mye. Men nok til at man kan ane at det ikke er som før. Hun er ikke lenger skremmende i sin evne til å beskytte seg selv mot smerte, men mer og mer ynkelig. Hun bryr seg ikke om seg selv heller lenger, og det synes. Hun er sterk, så sterk. Livsviljen er så seig. Så utholdende. Hvorfor? Hun har ingen. Hun har gjort seg selv uviktig for oss alle.

Hvis det er styrke, så er jeg glad jeg er svak. Og glad jeg kan si til mine, at jeg elsker dere så!

Så liten er jeg. Heldigvis.