Tusen hjertelig takk til alle som har fulgt meg! Og kommentert. Tusen takk for all støtte og gode ord! Håper dere har det bra alle sammen. *sipper litt*

Jeg lar dette ligge en stund, og så sletter jeg alle innlegg. (Hvis jeg finner ut hvordan… ) *skrape*

See ya`all! Peace

Mail to kosebo@live.no

Det siste prosjektet på gården er en lekestue. Man er medlem av Coop og som storfamilie har man et seriøst forbruk av melk og brød. Dermed suser det inn poeng med et fin fint resultat; over 4000 penger tilbake, enten i kontanter eller i varer. De ble til det fineste lille lekehuset i hagen.

Storebror og Kludden har malt og styra i flere dager, først med grunning, og så med markedets mest standhaftige oljemaling. Om du har sett reklamen med traktoren nedover lia… Den lover å sitte i 12 samfulle år uten å vike en tomme for sol eller regn. Og jeg antar at den ikke ville blitt merket med miljøsvanen om man hadde truet med pistol…Okke som det er, så skjedde det noe underveis, som vi andre ikke helt fikk med oss.

Og en stund etterpå kommer begge guttene inn og erklærer første strøk som ferdig. Den største med et fett flir, og den minste med en mine som kunne fått sitrus til å synes søtt og mildt. Og med HELE hodet fullt av maling. Seriøst…*stønn* Storebror har fått et raptus og like gjerne malt hele skallen til Kludden. Ullhåret hans er en fin masse av glinsende tugger i hvit maling og stinker verre.

Fliren på storebror blir noe stiv når det går opp for ham at dette ikke lar seg vaske vekk med vann. Noen ganger skjønner jeg bare ikke hvor tankene blir av.. som i går kveld, når han erklærte at han ville ha resten av lasagnaen til frokost, vennligst ikke rør. Og får beskjed om å sette det i kjøleskapet så lenge. Jeg hvisker til faren; “hvor lang tid tror du det tar før han skjønner at det ikke går med langpanna inn i kjøleskapet…”

Joda, tre minutter. Så står poden i stua med langpanna i nevene og erklærer; “Øøøhh problem…langpanna går ikke inn i kjøleskapet…!” No need to say at vi knakk sammen her inne og noe snurt måtte han tusle tilbake å finne en skål å legge maten i…

Vel. Håret lot seg ikke redde. Kludde Puddingunge har i skrivende stund frisyre som en rømt straffedømt fra Gulag og Storebror hadde så dårlig samvittighet, at jeg vedder vi glatt hadde greid å sympatibarbere ham og. På tross av daglig dill og fjoll med hårlakk og sirlig danderte lokker. Han hadde ofra dem. Vi nøyde oss med å fortelle at neste gang han følte trangen så ville “polish” få en ny betydning…Kludden gikk med tunge skritt og satte seg for grundig fjerning av hår og maling. Og var glad for at det er såpass mange uker til skolestart enda…

Festen som var i min brors hjembygd dreier seg om at vi ikke har mye kontakt, og har aldri hatt det. Jeg kjenner ham ikke særlig godt, han var her til Storebrors konfirmasjon, og jeg fikk et innblikk i hva slags mann han er. Og jeg fikk bekreftet noe av inntrykket jeg har av ham. Det har ingen betydning her, men jeg husker følelsen av fremmedhet på festen, ”jeg er ikke en av dem”, jeg er ikke i familie med min brors familie. Og har aldri følt meg hjemme der heller. Jeg har ikke snakket med ham siden konfirmasjonen og har undret meg på om han har det bra, det tror jeg nok at han har. Men jeg føler ikke for å ”henge” etter ham i det fordi jeg ikke er interessert i å havne et sted hvor jeg nok en gang mottar ”kvinnerollen”. Den som har ansvar for både kontakt, omsorg, formidling, forståelse, lytter, administrator og alle disse tingene som jeg nylig har sagt opp fra. Han som mann har aldri båret det åket og har elegant satt en grense ved å bruke kjønn eller tie, trekke seg unna og gjøre seg ”hjelpeløs”. Jeg fikk aldri den sjansen. Eller jeg greide ikke å gjøre det. Jeg følte lettelse når jeg i drømmen dro for å hente bilen så vi kunne dra, jeg hadde gjort min plikt og møtt opp!

Videre, vinter og snø. Kanskje det er fordi jeg forbinder min brors hjemsted med det og ikke noe mer intrikat enn det. Eller at snø og kulde og gamle biler alltid er en risikofaktor når man vil vekk! Jeg gikk saftig på trynet og lå der og flirte meg fordervet, vel, jeg har alltid slitt med å føle meg som en taper i de strøkene. Og har alltid latt som og faket og drevet skuespill. Småbygdene er altfor glad i janteloven og den som har fått føle den… Så jeg tryna og lot som jeg hadde full kontroll. Ingen bombe det.

Ungene…jeg er alltid alene. Hele tida. Det er ofte mange mennesker rundt oss/meg, men ansvaret for ungene har jeg til 98% av tiden helt alene. Og alle disse rundt oss er ikke mennesker som gir noe. De bare er der. Jeg er ensom. Og livredd for å ikke strekke til som mor, redd for å skade eller ødelegge barna fordi jeg ikke tenker meg om, redd for å miste dem, redd for at noe skal skje med dem. Jeg slipper aldri unna ansvaret, for ingen er der og hjelper meg. Min mann som plutselig dukket opp i vannet og lekte og lo, han er oftest borte, og når han er hjemme er det gjerne han og hans ting som opptar hele familien. Han tar ikke barna med på tur, organiserer ikke noe, er ikke sammen med dem. Dessverre. Hans måte å avlaste på er det praktiske, lage middag. Handle. Kjøre. Og så forsvinner han ut med sitt og sine. Den klassiske ordningen fra 1950. Og jeg kan ikke si at han er skyldig i noe fordi han bærer sitt ansvar for oss han også, og gir det han har, det han kan.

Disse gamle husene som hjemsøker meg alltid, mangelen på tilhørighet, å ”komme fra” et sted. Røtter. Trygghet. Stabilitet. Noe jeg aldri har hatt og alltid vil slite med. Gammel ustabil bil, er angsten for å sitte uten ressurser, uten praktiske nødvendigheter. Jeg har vært veldig fattig en gang og glemmer det aldri.

Vannet og fiskene som skremte meg, fremtiden som ligger der ren og vakker, men allikevel skremmende og ukjent. Forsøket på å se forover, planlegge så man kan unngå katastrofene er prentet i meg fra jeg var bitte liten. Det å kunne forutse hva som vil skje slik at ikke jordskjelvet kommer som en overraskelse har og vært en del av livet mitt alltid, og er vanskelig å legge fra seg. Leve i dag er en utfordring hver dag.

Jeg var sammen med ungene på en bygdedans. Bygda var der familien til broren min holder til, men samtidig var det ikke lenger vei enn at man kunne kjøre så var man på sett og vis her i våre trakter. Tid og rom i drømme er så behagelig! Det var snø, enorme mengder snø. Vi hadde en hvit gammel Opel som ikke var til å stole på, og veiene var smale sørpete og svingete med enorme brøytekanter. På ”vår” side av landet lå en smal bro med dårlige rekkverk over et juv med fossende vann og fjell under. Det var heller ikke så mye snø ”her”.

Jeg var med barna på bygdedans og løp rundt som vanlig for å holde orden på dem, de to store er selvhjulpne stort sett. Men monstrene gir meg hjerteinfarkt hele tida og er overalt, og jeg var så redd for at Oddekroppen skulle gå alene til broen og klatre opp på rekka. Det ville være akkurat likt ham! Folk danset og stimet, det var ganske hyggelig der, jeg kjente mange men husker ingen av dem. Bare folk, og at jeg løp rundt og passet unger. Og så fant jeg ut at jeg skulle gå og hente den gamle bilen og stable ungene i den, og kjøre til et hus så vi fikk sove. For da slapp jeg å være så redd for at Odden skulle forsvinne for meg i kaoset. Og klokka var elleve i alle fall. Så jeg lot brødrene passe monstrene og gikk ut.

Jeg gikk langs den smale veien, flere folk begynte å gå fra festen, men de var et stykke forran eller et stykke bak. Det var så mye snø! Jeg fikk tråkket utenfor veiskulderen med et bein, og dermed forsvant hele jeg i et enormt ras av snø nedover lia ved veien, jeg ante at en kjenning av meg kom et stykke bak. Og tanken på hva han måtte ha sett, ei kjerring ruslende etter veien og så et helvetes snøfokk med armer og bein nedover, fikk meg til å brøle av latter. Lenge lå jeg der nede i lia, og kavet vilt og hemningsløst for å komme ut av det og lo så tårene trilla. Fyren på veien stanset og kikket ned på meg, men gikk videre når han så at jeg bala og lo. (Jeeeeeezz…)

Plutselig var jeg oppe og i den gamle bilen med unger og alt. Det var kaldt og rått, ekkelt slik det er på vinteren, dugg på rutene og iskaldt. Vått tykt tøy overalt, fuktige votter. Og så skulle vi til et gammelt hus og sove. Det var like håpløst, gamle planker, gjennomtrekk, fukt og madrasser med fjær som stakk opp overalt. Huset var helt skjevt. (Jeg og de gamle husene…hvor kommer de fra alle sammen??!) Men det var ikke skummelt, bare trist at det fine huset var i så dårlig stand. Odden klatret i vinduet, vi var i andre etasje. Flere ganger lo han av meg som hylte i skrekk og kastet seg ut av vinduet, han hang i nevene og fallet var ti meter ned i steinrøysa. Jeg fikk klort tak i ham og halt ham inn og var rasende av skrekk. Ungen flirer til meg!! Hjelpes.. De andre ungene var der og men hadde liksom bare en birolle i det hele.

Så var vi plutselig på broen alle mann, og noen flere folk. Alltid masse mennesker tilstede, hvem de nå er … og der står Odden og henger på rekkverket slik jeg forutså. Hjertet stoppet på meg omtrent, og det er så jævlig, for det kan man KJENNE når man ligger i senga og sover. *Grøss* Jeg kjeftet opp en eller annen for ikke å ha passet på, aner ikke hvem det var og løp som en tulling for å ta tak i Oddekroppen. Han lo og hang etter nevene på utsiden av rekkverket igjen. Men jeg fikk tak i ham og knuget ham inntil meg.

Broen sank sakte sammen under oss, men i stedet for å rase ned i stupet la den seg som en gammel råtten båt i en enorm dam. Vannet var varmt og innbydende i asurblå farge som ble mørkere og mørkere jo dypere det ble. Alle ungene satt i ”brobåten” men jeg fikk ikke plass, eller fant dem ikke, og måtte svømme i vannet. Plutselig svømte mannen min rundt der og, han koste seg og padlet ivei. Vannet var fullt av fisk! De var overalt og jeg ble panisk hver gang jeg så det rørte seg nedi der, selv om det bare var helt vanlige små blanke fisk. Jeg kavet og slet for å komme unna dem, og var livredd for at andre ting skulle komme sigende opp fra dypet. Skikkelig dypt vann og jeg var livredd enda så pent og varmt det var. Og så våknet jeg og lå i senga og lurte på hva i helskotten alt det der skulle være godt for…

Ute skinner sola klart og alle dører står på vidt gap. Nede i feltet et sted surrer og går en gressklipper, eller kanskje det er en slik kantklipper. Hvem vet. Lydene blander seg i hverandre, naboens hund står og skjeller, noen roper på utsiden. Barna hyler og løper etter hverandre rundt kjøkkenet og ut i stua. Noe stinker surt.

Ikke middagen håper jeg! Og snuser oppi den putrende gryta, nei. Der er alt som det skal, deilig tomatsaus med kjøttboller i. Hjemmelaget! Barna kommer løpende tilbake etter en runde på verandaen, det stinker surt igjen. En liten mistanke vekkes og begge beordres opp på hver sin stol. Små skitne føtter undersøkes nærmere. Oh… der var synderen ja. Fire stinkbomber i str 29 traver i takt inn på badet og bort i dusjen. De hopper opp og ned, sparker i vannet, går rundt på badet og tråkker på hverandre. Det blir svarte merker overalt. Latter og skrål fyller hele rommet.

Fire små bein traver i utakt ut av badet og lager våte spor bortover det nyvaskede gulvet. Fotsporene overlapper hverandre, krysser hverandre, går langsmed hverandre. Alltid nær hverandre.

Og mens jeg står der og ser på de små sporene bortover gulvet mot stua, så ser jeg dem. Små spor i tid. Nedover trappa, der ligger det små sko i gangen, med små hauger av sand rundt. Noen har hatt skoen full og bare sparket den av på gangulvet uten å tømme den først. En joggesko, en sandal, en slippers. Rekkverket nedover trappa har sorte merker, veggen har avtrykk av en liten hånd. I kroken ligger en liten genser. Små jakker henger på krokene på veggen. På rekke og rad.

En liten ryggsekk ligger henslengt i et hjørne. Den er åpen og avslører en liten matboks i rosa. Og et hårstrikk med glitter på.

På trappa ute ligger pinnesamlingen til en liten kar, og masse kritt til å tegne på asfalten med. Et rosa hoppetau henger på hagebenken, en blå liten sykkel ligger henslengt i grusen. På vaskerommet ligger hauger av små klær, rutete kortbukser som rekker ned på leggen på en pjokk med stutte bein. Et grått skjørt og skjorte med ”Hello Kitty” på.

Hele gulvet har avtrykk av bitte små tær, i sikksakk bortover og rundtomkring. Oppe dundrer det over gulvet, at så små mennesker kan lage så stor lyd! Og små skatter ligger overalt, en tomflaske, noen visne blomster, et rosa papir med glitter på, en ødelagt tusjpenn, en gammel teddy. Og et rosa plastikk fotoapparat som en gang inneholdt sukkertøy.

Plutselig blir det stille. To bustete blonde hoder kommer til syne over kanten på trappa. To solbrune små fjes innsmurt med møkk møter meg med spørrende blikk. ”Hva gjør du mamma?”

Jeg bare ser lille venn…jeg bare ser.

Foreldre er også velkommen (betyr egentlig at dersom du ikke møter anser vi deg som asosial, sær, dårlig mor og svært dårlig forbilde for den kommende generasjon kakebakende dugnadselskende idrettslagsforelder!) HUSK grillmat! Barna kan ha med seg brus og snop for ørti kroner. Sammenlagt avslutning i juni kroner minst 800 pr hode (!) pluss gradering til Nanbudo og pizzakveld. Jeg er blakk hele tida og kjenner at jeg blir ergelig over at KOZ er det samme som å stappe i trynet til enhver tid.

Ikke glem klappstoler og kaffe! Og kontanter til de obligatoriske ekle vassne pølsene, kroneisen til 20kr stykket og brus. (Igjen)

Eller bak en kake. Det blir nok til et bryllup innen St Hans så mye mel og sukker man må igjennom.
Helvetes unødvendig tull som de eldste ungene også er drittlei av hvert år.

Og så kan vi legge på tre tanker bensin a kr. 870 pr gang for kjøring til alle avslutningene, pent brent til type 200000, 9 et eller annet eksos, konvertert til drivhuseffekt nok til et høl på størrelse med en kaffekopp i ozonlaget.

Og HELE åtte uker til vi sees igjen dere! (Kan nesten ikke vente du…)

Ha en fin sommerferie folkens!

Vi snakket om det i helgen, at vi skulle dra og se denne filmen. Men det passet liksom ikke med tida, for middag og kjøring av de eldste ungene. Så det kokte litt bort, men jeg hadde lovet. Så i dag organiserte vi oss slik at jeg kjørte den ene på trening og tok med to på kino imens. Og så fikk pappaen den siste med seg når han skulle trene. Mine evner innen logistikk er uovertrufne!

Jeg tror ikke det finnes noen måte å forklare hvordan det er å leve med to helt klin like små mennesker i ”hvorforåfferdetkanvidramedengangidagellerimorgen” fasen. Så jeg skal ikke gjøre noe forsøk. Jeg bare sier at den mengden energi de greier å trekke ut av deg med sitt blotte nærvær er nok til å holde liv i femti tusen husstander en hel vinter… De er så like som tvillinger kan være om dagen, hvis man ser bort fra kjønn. Selv utseendet er påfallende likt. Og jeg tar meg i å ønske meg en rolig og en vill… eller to rolige (haha drømmer om å vinne i lotto og liksom) en gjennomtenkt og en ettertenksom. Eller en mekaniker og en kunstner. Men neida. Jeg har to KLIN like personligheter type SE PÅ MEG NÅ MAMMA…!!! Og som jevnt over henger i strupen på hverandre av nøyaktig samme grunn.

To på snart seks år som har tilsynelatende liten evne til å leke med hverandre på en konstruktiv måte, som enten herjer vilt og hemningsløst. Eller vil at vi skal sysselsette dem med noe, alternativt gi dem opplevelser uten at de må tenke selv. Forbannelsen med barnehage der alt er voksenstyrt? Eller bare disse to sin personlighet? Resultatet er i alle fall at de sliter meg til marg og bein daglig, bare de få timene de er hjemme fra barnehagen, og helgene gidder jeg ikke snakke om engang. Særlig om været ikke frister til å gå ut.

Som det nå er så ble det kino i dag! En strålende liten film om seks år gamle Max, som har en prompende mormor med trang til pannekaker og som steller med alskens smådyr som kommer rekende forbi huset hennes. En mor som er alene og en bror som har vond hals. Denne broren slår en plate i lille Max om at han MÅ ha froskeegg etter operasjonen, ellers vil han aldri kunne snakke igjen! En opplysning Max tar i aller høyeste grad alvorlig, og om alle de ting han opplever på sin vei for å finne froskeegg. Sammen med sin nyvunne venn Jesse, en liten primadonna i rosa som elsker dyr og kaller seg dyrepleier. Alt lagt opp fra en seksårings perspektiv på verden. Og midt i blinken for terrortvillingene. Den luftgitarspillende buss-sjåføren fikk dem til å gapskratte høyt. Når Max blir litt uvenner med Jesse er de fullstendig inneforstått med hvor vondt det oppleves. Og frosker…du og du altså, frosker er GULL for seksåringer. Dessuten er det FARLIG å ramle i vannet når det ikke er voksne der! (Gjett om mor sier seg fornøyd med at den innsikten sitter spikret..)

Ettersom det bare er folk med ”for mye fritid” og over gjennomsnittet antall barn som går på kino en mandag ettermiddag. Så fikk vi ”luksussalen” aldeles helt for oss selv. En pyttliten kinosal med noen og tyve seter i skinn og egne små bord på armlenet. I et koselig polstra rom på ”loftet” i kinobygget. (Skikkelig misunnelig på den polstringa altså, jeg ser virkelig nytten i den slags…) *lett hysterisk knis*

Noe over en time med turning av olympiske dimensjoner i alt møblement i rommet, to stykker i stereo som kommenterer ALT som skjer på skjermen, avbrutt av en million spørsmål om hvorfor de gjør slik og sier sånn. Vill gesikulering med armer og bein, gapskratt, utbrudd av indignasjon, og haling og draing, poking, sparking, pilling, kosing, maring, opp og ned på meg som sitter i midten…. Jeg føler meg som en diger blekksprut med en hjerne i hver eneste sugekopp. Og selv det er ikke nok til å mette de to. Når de vel er i seng på kvelden er jeg så kokt i hodet at jeg bare ikke makter å se på tv engang. Jeg bare rauser sammen i sofaen og begynner å kverne på om jeg flippa oftere i dag enn foregående dag. Og hva det eventuelt kommer til å koste meg når de blir voksne….

Vi skal renovere BADET! Endelig..! Bad er så dyrt, det 26 år gamle pisshølet vi har slitt med siden vi flytta inn i 04 har dugd så lenge. Som det heter. Mens vi har jobbet på andre ting. ALT her var igrunnen et stort pisshøl… Men det begynner å bli bedre, på tross av min gjentatte gnål og surking om alle prosjekter. Og nå endelig er det badet!

Det er slik at jeg er gift med kongen av ustrukturert. Følgelig har tankene vært innom ørtogførti andre prosjekter, pengene gikk til fryseboks og tida gikk til….Harley. Og…trening, skyting, unger, klubb og alle mulige ting. Det skjønner jeg godt for man blir smågal av å pusse opp i årevis. Men det må da for )O)#/&#%##=+ gå an å…nnnnghhhh.. *Tar meg sammen* Altså, bad. Det begynte egentlig med en bestemmelse om at det lille kottet innerst i gangen skulle bli toalett/dusjrom. Vi er seks stykker som krangler om do på morran her. Og en fjortis som bruker tiiiiimer i dusjen. TO ganger om dagen! *himle* Kottet ble delvis tømt, jeg har enda ikke løst problemet med skap til alt. Så lånte vi penger…og kjøpte en…DAMDA DAAAAAAA…; Harley… *facepalm* Og litt gulvflis. Planlegging av farger og tekstur gikk igrunnen overaskende greit til oss å være. Og så strandet vi på tid og konfirmasjon.

Et eller annet sted tok det store badet over, jeg er fanden ikke helt sikker på hva det var som skjedde i farta. Men det ble bestemt at vi tar det store badet FØRST. Og så ble det laget halveis delvis muligens en idè om at de to badene kunne ha samme gulv og farger. Sånn løselig. Men når vi kom til saken og skulle se etter innredning, så braket vi sammen i en helvetes krangel om nevnte gulv. Da kom det frem at vi ikke var helt på samme frekvens. Jeg vet jeg vet! En klassiker det der. *sniff* Så vi duret avgårde og ble enige om at vi går for innredning først, og tar det derfra. Fine ting. Vi innom alle rørleggere, byggsjapper, baderomseksperter og forhandlere av alskens våtrom i hele distriktet. Uten å si et vondt ord til hverandre. Fantastisk. Av alle ting landet vi på Byggmakker! Og plukket en innredning fra familiebadet.no Hvit blank, solid, dobbel vask og to flotte høyskap med frosta glass. Heter Lotus hvit høyglans på bildet!

Vi fikk med en blekke med bilder fra de forskjellige innredningene fra denne sjappa, og mens vi satt i bilen og diskuterte med blekka mellom oss. Så kom det plutselig rekende en helt ny idè hva flis og farger angår. Det er så kjekt med slike..øh.. betente saker, (*skraaap*) når man uten å si et ord bare blir enige om at siden vi ikke blir enige, så finner vi en ANNEN løsning! Og på det ene bildet var det noen fliser avbildet som fenget interesse. Dermed sa det *KLIKK* og så var vi helt på nett igjen begge to.

Det blir retro bad anno 1950-60, med sort/hvit sjakkbrett 30×30på gulvet, hvit blank liggende flis på vegg, i str 20×40 eller noe deromkring. 10×10 sjakk i dusjen med klare enkle dusjvegger og digert dusjhode. Kraner med stjerneformet…skrudings, gjerne med hvite porselensknotter. Høytspylende do, hvis du ser for deg de gamle engelske dassene med sisternen hengende på veggen og snor til å dra i..! Og i dohjørnet blir veggflisene hvit blank som resten, men i størrelse som hvitkalkete murstein.

Gleder meg SÅ mye!

Jeg sitter her bunadskledd sånn på formiddagen og seiler igjennom litt nyheter, før vi skal avgårde til grillmat og kos med venner på nasjonaldagen. Ungene spør hele tida hva klokka er og når vi skal dra på tross av at de ikke kan klokka og at samme hva man svarer så hjelper det lite. De gleder seg sånn. Vi dropper å gå i tog eller dra til byen i dag, det er iskaldt ute og det regner så smått. Eller kommer til å regne jeg er søren ikke sikker.

Men det som opptok meg egentlig var festivitasen på lørdag! Vi var nemlig på bikerfest hos en annen klubb oppi Hokksund, jeg kjørte, og har antakelig ervervet meg min første fartsbot. Underlig nok mener kjærsten og sier at “sånn som jeg har kjørt i ti år er det rart jeg har lappen overhodet!” Jeg fatter ikke hva han snakker om… *trekker på skuldrene*

Det var et hyggelig gjeng vi hadde med i bilen opp og en trivelig fest. Masse folk å se på, et band som spillte. Aner ikke hva de kalte seg…Black Pearl..? (Noen har sett for mye Pirates of the Caribian og ikke helt fått med seg Jack Sparrow) For de var fullstendig uten ansiktsmimikk hele hurven. Og stod som saltstøtter mens de spillte. Jeg mistenker at det kunne vært lett å komme ut av det om de hadde vært nødt til å spille gitar, synge OG lee seg samtidig. En rekke faktorer peker seg ut som årsak til rigor mortis på scenen. Men jeg ser ingen grunn til å dvele ved det…

I det hele tatt hadde jeg en trivelig kveld. Det som slo meg som en smule underlig i ettertid, var at på festen så var det en del jenter. Eller damer om du vil. Sånn type standard blond med kanoner, og at de var ladd på et par av dem sverger jeg på! IK! De løp rundt og delte ut lapper til de andre jentene, deriblandt meg som satt intetanende på en benk og småprata med de som ville. Jeg puttet lappen i veska uten å tenke mer på det før senere. Lappen dukket opp igjen dagen etter når jeg ryddet i veska.

Og det var da jeg fikk den der “hvor ironisk er ikke DET” følelsen du vet.. For der sitter vi i hva jeg vil kalle testosteronets høyborg. Et av landets absolutt mest potente steder… *Kniser* Med ca 7 DIGRE menn med Harley og pondus på hvert eneste kvinnfolk.

Og så løper det to ungjenter rundt med lapper og reklamerer for Homepartysalg av DILDOER…

Men det jeg er opptatt av i dag og som triller rundt i hodet er min farmor, Jabba the Hutt! Hun møtte opp i konfirmasjonen til sitt oldebarn. Og jeg hadde nær sagt ”av en eller annen grunn…”

Damen er opprinnelig fra vestlandet et sted og har hele livet skarret litt på r`ene når hun snakker. Mindre tydelig de siste årene kanskje. Hun er 85 år i august i år. Og jeg kjenner henne ikke. Det er jeg sannelig ikke sikker på om noen gjør, ikke engang hennes egne barn. Jeg var så vidt tenåring første gangen jeg traff henne som jeg kan huske selv. Da var hun slank og hadde mørkt krøllete hår, farget hår tenker jeg. Og var gift med en kar man instinktivt avskyr. I alle fall om man har litt lange antenner slik jeg har. Hun gav meg et par gull-øredobber med lilla stein i den dagen, og min far freste noe om dårlig samvittighet til meg om dem. Jeg hadde ikke noe forhold til dama, eller for så vidt ikke ham heller så det sa meg ikke noe. Det bare la seg som et litt klamt belegg at han tilsynelatende ikke var glad for min skyld. Jeg tror ikke han tenkte over det, opptatt av seg selv og sine følelser som han var. Eller lukket inne i seg og sine følelser, og så dukket jeg opp og alt sammen spratt ut av gjemmestedene sine. Han taklet ikke det særlig bra og la skylda for det på meg! Dumme unge som kom og minte ham på alt sammen… Det er en annen historie.

Farmor er slik jeg har nøstet historien opp fra vestlandet et sted. Foreldrene hennes flyttet til Raufoss da hun var barn (?) Ung? Hun fikk en sønn i ung alder og skandalen var såpass at mine oldeforeldre tok ham fra henne og oppdro ham som sin. En tyskerunge? Ingen vet, hun har aldri sagt et ord om det og kommer aldri til å si noe heller. Hun ble gift med min farfar som var preget av psykisk sykdom hele sitt liv, familien levde i ytterste fattigdom i mange år. De fikk fire barn, min far er eldst. Farmor ble skilt ved dom fra farfar som til slutt endte på Gaustad mentalsykehus og døde der i -88. Jeg har bare bruddstykker av historien. Gjenfortalt av flere, et puslespill som jeg mangler hundre deler av, og som jeg forsøker å sette sammen så godt jeg kan. Hun var alene med fire barn i noen tid, jeg aner ikke hvor lenge, og vet bare at de var fattige. At hun jobbet på tobakksfabrikken i Oslo. At hun traff det krypet hun var gift med da jeg møtte henne første gangen og at hun mer eller mindre dumpet alle ungene sine, overlot dem til seg selv og bodde med kreket. Han drakk. Og, mistenker jeg, misbrukte jentene hennes. Tantene mine. De overlevde ikke overgrepene, begge to døde av rus og sykdom, ensomme og barnløse før de var 45.

Hva var det egentlig som skjedde med farmor? Hun er et skall av en kvinne. I over 30 år satt hun sammen med kreket i en bitte liten leilighet i Oslo, og gjorde hva? Jeg var der på besøk noen få ganger. Leiligheten var som et mausoleum. Mørk, slitt. Fettet. Ekkel. Farmor satt der, like tom, like…fattig. Hjelpeløs. Kreket var der som en mumie i stolen sin, røykende med en øl ved siden av seg, taus. Og hun stelte og puslet om ham. Hva tenkte hun? Hvorfor? Som mamma var hun samlingspunktet i familien, hjertet. Men hun bare slapp det fra seg og lot det dø. Han fikk sin straff av karma til slutt, kreft i strupe og tunge tok livet av ham for seks år siden…? Og farmor fikk et blaff av livslyst, leiligheten ble pusset opp. Et lite kort sekund var hun i live, mye ved hjelp av onkel og samboeren. Men hun greide ikke å opprettholde flammen uten dem. Hun er som en slimete tentakkel, gammel, lur, tom. Og kan bare en ting, å nøste til seg barna sine, de hun har igjen, for å leve på deres livskraft. Men hun er ellers bare…ingenting.

Hun sitter i leiligheten sin enda, står opp med sola, ser såpe på tv, leser pocketbøker. Snakker ikke med noen, har ikke noe å si. Den lille gnisten som er der enda handler kun om henne selv. Og bitterhet (?) over at hun er alene. Uten noe som helst tanke om HVORFOR hun er alene. Hun greide ikke å beskytte seg selv den gangen, som ung. Og hun greide ikke beskytte barna sine. Det smuldret bare opp alt sammen.

Hun kom hit til konfirmasjonen, men jeg tror ikke at hun kom for vår del. Jeg tror hun kom for sin egen. Hun har alltid vært ute av stand til å få dekket egne behov, først og fremst fordi hun ikke har lært hvordan man GIR. Og da bare krever hun, og blir bitter fordi hun ikke får. Så mange kvinner jeg kjenner som er slik.. som knytter seg til det minste de kan få. Og bruker all sin energi på det i håp om å få noe igjen. Og som i prosessen slipper fra seg alt de faktisk HAR. Uten å engang se det selv.

Kroppen hennes bærer preg av alt sammen, hun er stor, utflytende, bløt, tung. Alt går tregt og sakte. Hjernen som alltid har vært klar og tydelig begynner å flyte ut, ikke mye. Men nok til at man kan ane at det ikke er som før. Hun er ikke lenger skremmende i sin evne til å beskytte seg selv mot smerte, men mer og mer ynkelig. Hun bryr seg ikke om seg selv heller lenger, og det synes. Hun er sterk, så sterk. Livsviljen er så seig. Så utholdende. Hvorfor? Hun har ingen. Hun har gjort seg selv uviktig for oss alle.

Hvis det er styrke, så er jeg glad jeg er svak. Og glad jeg kan si til mine, at jeg elsker dere så!

Så liten er jeg. Heldigvis.