Heksedrømmer igjen..
Den rareste drømmen.. Jeg drømte tidlig i dag morges en hel masse usammenhengende greier som gjorde inntrykk. Mest fordi jeg har lett vannskrekk. Ikke vannskrekk, sånn hysterisk løpende kan ikke svømme tør ikke bade opplegg. Men stille vann der man ikke kan se bunnen gir meg gåsehud. Og isflak eller skruis. Jeg ville gjort det dårlig som polfarer. (Hvis man ser bort i fra at jeg er en frysepinne og ville frosset til pinne lenge før vi kom av gårde)
Jeg var sammen med ungene på en bygdedans. Bygda var der familien til broren min holder til, men samtidig var det ikke lenger vei enn at man kunne kjøre så var man på sett og vis her i våre trakter. Tid og rom i drømme er så behagelig! Det var snø, enorme mengder snø. Vi hadde en hvit gammel Opel som ikke var til å stole på, og veiene var smale sørpete og svingete med enorme brøytekanter. På ”vår” side av landet lå en smal bro med dårlige rekkverk over et juv med fossende vann og fjell under. Det var heller ikke så mye snø ”her”.
Jeg var med barna på bygdedans og løp rundt som vanlig for å holde orden på dem, de to store er selvhjulpne stort sett. Men monstrene gir meg hjerteinfarkt hele tida og er overalt, og jeg var så redd for at Oddekroppen skulle gå alene til broen og klatre opp på rekka. Det ville være akkurat likt ham! Folk danset og stimet, det var ganske hyggelig der, jeg kjente mange men husker ingen av dem. Bare folk, og at jeg løp rundt og passet unger. Og så fant jeg ut at jeg skulle gå og hente den gamle bilen og stable ungene i den, og kjøre til et hus så vi fikk sove. For da slapp jeg å være så redd for at Odden skulle forsvinne for meg i kaoset. Og klokka var elleve i alle fall. Så jeg lot brødrene passe monstrene og gikk ut.
Jeg gikk langs den smale veien, flere folk begynte å gå fra festen, men de var et stykke forran eller et stykke bak. Det var så mye snø! Jeg fikk tråkket utenfor veiskulderen med et bein, og dermed forsvant hele jeg i et enormt ras av snø nedover lia ved veien, jeg ante at en kjenning av meg kom et stykke bak. Og tanken på hva han måtte ha sett, ei kjerring ruslende etter veien og så et helvetes snøfokk med armer og bein nedover, fikk meg til å brøle av latter. Lenge lå jeg der nede i lia, og kavet vilt og hemningsløst for å komme ut av det og lo så tårene trilla. Fyren på veien stanset og kikket ned på meg, men gikk videre når han så at jeg bala og lo. (Jeeeeeezz…)
Plutselig var jeg oppe og i den gamle bilen med unger og alt. Det var kaldt og rått, ekkelt slik det er på vinteren, dugg på rutene og iskaldt. Vått tykt tøy overalt, fuktige votter. Og så skulle vi til et gammelt hus og sove. Det var like håpløst, gamle planker, gjennomtrekk, fukt og madrasser med fjær som stakk opp overalt. Huset var helt skjevt. (Jeg og de gamle husene…hvor kommer de fra alle sammen??!) Men det var ikke skummelt, bare trist at det fine huset var i så dårlig stand. Odden klatret i vinduet, vi var i andre etasje. Flere ganger lo han av meg som hylte i skrekk og kastet seg ut av vinduet, han hang i nevene og fallet var ti meter ned i steinrøysa. Jeg fikk klort tak i ham og halt ham inn og var rasende av skrekk. Ungen flirer til meg!! Hjelpes.. De andre ungene var der og men hadde liksom bare en birolle i det hele.
Så var vi plutselig på broen alle mann, og noen flere folk. Alltid masse mennesker tilstede, hvem de nå er … og der står Odden og henger på rekkverket slik jeg forutså. Hjertet stoppet på meg omtrent, og det er så jævlig, for det kan man KJENNE når man ligger i senga og sover. *Grøss* Jeg kjeftet opp en eller annen for ikke å ha passet på, aner ikke hvem det var og løp som en tulling for å ta tak i Oddekroppen. Han lo og hang etter nevene på utsiden av rekkverket igjen. Men jeg fikk tak i ham og knuget ham inntil meg.
Broen sank sakte sammen under oss, men i stedet for å rase ned i stupet la den seg som en gammel råtten båt i en enorm dam. Vannet var varmt og innbydende i asurblå farge som ble mørkere og mørkere jo dypere det ble. Alle ungene satt i ”brobåten” men jeg fikk ikke plass, eller fant dem ikke, og måtte svømme i vannet. Plutselig svømte mannen min rundt der og, han koste seg og padlet ivei. Vannet var fullt av fisk! De var overalt og jeg ble panisk hver gang jeg så det rørte seg nedi der, selv om det bare var helt vanlige små blanke fisk. Jeg kavet og slet for å komme unna dem, og var livredd for at andre ting skulle komme sigende opp fra dypet. Skikkelig dypt vann og jeg var livredd enda så pent og varmt det var. Og så våknet jeg og lå i senga og lurte på hva i helskotten alt det der skulle være godt for…
Publisert torsdag 1. juli 2010 kl 15:08 og arkivert under Heksas verden på vrangen. Du kan følge med på kommentarer via dette RSS 2.0-feedet. Du kan legge igjen en kommentar, eller linke tilbake fra din egen blogg.