Drømmetydning
Jeg har grublet litt over drømmen min i går og jeg tror jeg kan se hva alt surret egentlig dreier seg om, hvis man skal dra en ”Freud” om det.
Festen som var i min brors hjembygd dreier seg om at vi ikke har mye kontakt, og har aldri hatt det. Jeg kjenner ham ikke særlig godt, han var her til Storebrors konfirmasjon, og jeg fikk et innblikk i hva slags mann han er. Og jeg fikk bekreftet noe av inntrykket jeg har av ham. Det har ingen betydning her, men jeg husker følelsen av fremmedhet på festen, ”jeg er ikke en av dem”, jeg er ikke i familie med min brors familie. Og har aldri følt meg hjemme der heller. Jeg har ikke snakket med ham siden konfirmasjonen og har undret meg på om han har det bra, det tror jeg nok at han har. Men jeg føler ikke for å ”henge” etter ham i det fordi jeg ikke er interessert i å havne et sted hvor jeg nok en gang mottar ”kvinnerollen”. Den som har ansvar for både kontakt, omsorg, formidling, forståelse, lytter, administrator og alle disse tingene som jeg nylig har sagt opp fra. Han som mann har aldri båret det åket og har elegant satt en grense ved å bruke kjønn eller tie, trekke seg unna og gjøre seg ”hjelpeløs”. Jeg fikk aldri den sjansen. Eller jeg greide ikke å gjøre det. Jeg følte lettelse når jeg i drømmen dro for å hente bilen så vi kunne dra, jeg hadde gjort min plikt og møtt opp!
Videre, vinter og snø. Kanskje det er fordi jeg forbinder min brors hjemsted med det og ikke noe mer intrikat enn det. Eller at snø og kulde og gamle biler alltid er en risikofaktor når man vil vekk! Jeg gikk saftig på trynet og lå der og flirte meg fordervet, vel, jeg har alltid slitt med å føle meg som en taper i de strøkene. Og har alltid latt som og faket og drevet skuespill. Småbygdene er altfor glad i janteloven og den som har fått føle den… Så jeg tryna og lot som jeg hadde full kontroll. Ingen bombe det.
Ungene…jeg er alltid alene. Hele tida. Det er ofte mange mennesker rundt oss/meg, men ansvaret for ungene har jeg til 98% av tiden helt alene. Og alle disse rundt oss er ikke mennesker som gir noe. De bare er der. Jeg er ensom. Og livredd for å ikke strekke til som mor, redd for å skade eller ødelegge barna fordi jeg ikke tenker meg om, redd for å miste dem, redd for at noe skal skje med dem. Jeg slipper aldri unna ansvaret, for ingen er der og hjelper meg. Min mann som plutselig dukket opp i vannet og lekte og lo, han er oftest borte, og når han er hjemme er det gjerne han og hans ting som opptar hele familien. Han tar ikke barna med på tur, organiserer ikke noe, er ikke sammen med dem. Dessverre. Hans måte å avlaste på er det praktiske, lage middag. Handle. Kjøre. Og så forsvinner han ut med sitt og sine. Den klassiske ordningen fra 1950. Og jeg kan ikke si at han er skyldig i noe fordi han bærer sitt ansvar for oss han også, og gir det han har, det han kan.
Disse gamle husene som hjemsøker meg alltid, mangelen på tilhørighet, å ”komme fra” et sted. Røtter. Trygghet. Stabilitet. Noe jeg aldri har hatt og alltid vil slite med. Gammel ustabil bil, er angsten for å sitte uten ressurser, uten praktiske nødvendigheter. Jeg har vært veldig fattig en gang og glemmer det aldri.
Vannet og fiskene som skremte meg, fremtiden som ligger der ren og vakker, men allikevel skremmende og ukjent. Forsøket på å se forover, planlegge så man kan unngå katastrofene er prentet i meg fra jeg var bitte liten. Det å kunne forutse hva som vil skje slik at ikke jordskjelvet kommer som en overraskelse har og vært en del av livet mitt alltid, og er vanskelig å legge fra seg. Leve i dag er en utfordring hver dag.
Publisert fredag 2. juli 2010 kl 13:30 og arkivert under Heksas verden på vrangen. Du kan følge med på kommentarer via dette RSS 2.0-feedet. Du kan legge igjen en kommentar, eller linke tilbake fra din egen blogg.