Heksebloggen

Farmor er Jabba the Hutt

Vi har hatt konfirmasjon for Storebror! Lørdag 8 mai ble han humanistisk konfirmert på kulturhuset her i byen, i en feiende flott og feststemt seremoni. Jeg har skrevet to lange utkast som jeg tenkte at jeg skulle legge her, men jeg finner ikke ut av det! Det skjedde absolutt ikke noe spennende, så det er ikke det. Men man har så mange tanker allikevel… jeg har foreløpig ikke sortert ut noe jeg synes er verdt å si. Så jeg får komme tilbake til det.

Men det jeg er opptatt av i dag og som triller rundt i hodet er min farmor, Jabba the Hutt! Hun møtte opp i konfirmasjonen til sitt oldebarn. Og jeg hadde nær sagt ”av en eller annen grunn…”

Damen er opprinnelig fra vestlandet et sted og har hele livet skarret litt på r`ene når hun snakker. Mindre tydelig de siste årene kanskje. Hun er 85 år i august i år. Og jeg kjenner henne ikke. Det er jeg sannelig ikke sikker på om noen gjør, ikke engang hennes egne barn. Jeg var så vidt tenåring første gangen jeg traff henne som jeg kan huske selv. Da var hun slank og hadde mørkt krøllete hår, farget hår tenker jeg. Og var gift med en kar man instinktivt avskyr. I alle fall om man har litt lange antenner slik jeg har. Hun gav meg et par gull-øredobber med lilla stein i den dagen, og min far freste noe om dårlig samvittighet til meg om dem. Jeg hadde ikke noe forhold til dama, eller for så vidt ikke ham heller så det sa meg ikke noe. Det bare la seg som et litt klamt belegg at han tilsynelatende ikke var glad for min skyld. Jeg tror ikke han tenkte over det, opptatt av seg selv og sine følelser som han var. Eller lukket inne i seg og sine følelser, og så dukket jeg opp og alt sammen spratt ut av gjemmestedene sine. Han taklet ikke det særlig bra og la skylda for det på meg! Dumme unge som kom og minte ham på alt sammen… Det er en annen historie.

Farmor er slik jeg har nøstet historien opp fra vestlandet et sted. Foreldrene hennes flyttet til Raufoss da hun var barn (?) Ung? Hun fikk en sønn i ung alder og skandalen var såpass at mine oldeforeldre tok ham fra henne og oppdro ham som sin. En tyskerunge? Ingen vet, hun har aldri sagt et ord om det og kommer aldri til å si noe heller. Hun ble gift med min farfar som var preget av psykisk sykdom hele sitt liv, familien levde i ytterste fattigdom i mange år. De fikk fire barn, min far er eldst. Farmor ble skilt ved dom fra farfar som til slutt endte på Gaustad mentalsykehus og døde der i -88. Jeg har bare bruddstykker av historien. Gjenfortalt av flere, et puslespill som jeg mangler hundre deler av, og som jeg forsøker å sette sammen så godt jeg kan. Hun var alene med fire barn i noen tid, jeg aner ikke hvor lenge, og vet bare at de var fattige. At hun jobbet på tobakksfabrikken i Oslo. At hun traff det krypet hun var gift med da jeg møtte henne første gangen og at hun mer eller mindre dumpet alle ungene sine, overlot dem til seg selv og bodde med kreket. Han drakk. Og, mistenker jeg, misbrukte jentene hennes. Tantene mine. De overlevde ikke overgrepene, begge to døde av rus og sykdom, ensomme og barnløse før de var 45.

Hva var det egentlig som skjedde med farmor? Hun er et skall av en kvinne. I over 30 år satt hun sammen med kreket i en bitte liten leilighet i Oslo, og gjorde hva? Jeg var der på besøk noen få ganger. Leiligheten var som et mausoleum. Mørk, slitt. Fettet. Ekkel. Farmor satt der, like tom, like…fattig. Hjelpeløs. Kreket var der som en mumie i stolen sin, røykende med en øl ved siden av seg, taus. Og hun stelte og puslet om ham. Hva tenkte hun? Hvorfor? Som mamma var hun samlingspunktet i familien, hjertet. Men hun bare slapp det fra seg og lot det dø. Han fikk sin straff av karma til slutt, kreft i strupe og tunge tok livet av ham for seks år siden…? Og farmor fikk et blaff av livslyst, leiligheten ble pusset opp. Et lite kort sekund var hun i live, mye ved hjelp av onkel og samboeren. Men hun greide ikke å opprettholde flammen uten dem. Hun er som en slimete tentakkel, gammel, lur, tom. Og kan bare en ting, å nøste til seg barna sine, de hun har igjen, for å leve på deres livskraft. Men hun er ellers bare…ingenting.

Hun sitter i leiligheten sin enda, står opp med sola, ser såpe på tv, leser pocketbøker. Snakker ikke med noen, har ikke noe å si. Den lille gnisten som er der enda handler kun om henne selv. Og bitterhet (?) over at hun er alene. Uten noe som helst tanke om HVORFOR hun er alene. Hun greide ikke å beskytte seg selv den gangen, som ung. Og hun greide ikke beskytte barna sine. Det smuldret bare opp alt sammen.

Hun kom hit til konfirmasjonen, men jeg tror ikke at hun kom for vår del. Jeg tror hun kom for sin egen. Hun har alltid vært ute av stand til å få dekket egne behov, først og fremst fordi hun ikke har lært hvordan man GIR. Og da bare krever hun, og blir bitter fordi hun ikke får. Så mange kvinner jeg kjenner som er slik.. som knytter seg til det minste de kan få. Og bruker all sin energi på det i håp om å få noe igjen. Og som i prosessen slipper fra seg alt de faktisk HAR. Uten å engang se det selv.

Kroppen hennes bærer preg av alt sammen, hun er stor, utflytende, bløt, tung. Alt går tregt og sakte. Hjernen som alltid har vært klar og tydelig begynner å flyte ut, ikke mye. Men nok til at man kan ane at det ikke er som før. Hun er ikke lenger skremmende i sin evne til å beskytte seg selv mot smerte, men mer og mer ynkelig. Hun bryr seg ikke om seg selv heller lenger, og det synes. Hun er sterk, så sterk. Livsviljen er så seig. Så utholdende. Hvorfor? Hun har ingen. Hun har gjort seg selv uviktig for oss alle.

Hvis det er styrke, så er jeg glad jeg er svak. Og glad jeg kan si til mine, at jeg elsker dere så!

Så liten er jeg. Heldigvis.

Publisert tirsdag 11. mai 2010 kl 11:15 og arkivert under Familie/barn. Du kan følge med på kommentarer via dette RSS 2.0-feedet. Du kan legge igjen en kommentar, eller linke tilbake fra din egen blogg.