Storebror og Kludde Puddingunge er veldig flinke og hjelpsomme om dagen. Gulrota er selvfølgelig penger, men det er helt ok. De jobber hardt og klager ikke.
Det siste prosjektet på gården er en lekestue. Man er medlem av Coop og som storfamilie har man et seriøst forbruk av melk og brød. Dermed suser det inn poeng med et fin fint resultat; over 4000 penger tilbake, enten i kontanter eller i varer. De ble til det fineste lille lekehuset i hagen.
Storebror og Kludden har malt og styra i flere dager, først med grunning, og så med markedets mest standhaftige oljemaling. Om du har sett reklamen med traktoren nedover lia… Den lover å sitte i 12 samfulle år uten å vike en tomme for sol eller regn. Og jeg antar at den ikke ville blitt merket med miljøsvanen om man hadde truet med pistol…Okke som det er, så skjedde det noe underveis, som vi andre ikke helt fikk med oss.
Og en stund etterpå kommer begge guttene inn og erklærer første strøk som ferdig. Den største med et fett flir, og den minste med en mine som kunne fått sitrus til å synes søtt og mildt. Og med HELE hodet fullt av maling. Seriøst…*stønn* Storebror har fått et raptus og like gjerne malt hele skallen til Kludden. Ullhåret hans er en fin masse av glinsende tugger i hvit maling og stinker verre.
Fliren på storebror blir noe stiv når det går opp for ham at dette ikke lar seg vaske vekk med vann. Noen ganger skjønner jeg bare ikke hvor tankene blir av.. som i går kveld, når han erklærte at han ville ha resten av lasagnaen til frokost, vennligst ikke rør. Og får beskjed om å sette det i kjøleskapet så lenge. Jeg hvisker til faren; “hvor lang tid tror du det tar før han skjønner at det ikke går med langpanna inn i kjøleskapet…”
Joda, tre minutter. Så står poden i stua med langpanna i nevene og erklærer; “Øøøhh problem…langpanna går ikke inn i kjøleskapet…!” No need to say at vi knakk sammen her inne og noe snurt måtte han tusle tilbake å finne en skål å legge maten i…
Vel. Håret lot seg ikke redde. Kludde Puddingunge har i skrivende stund frisyre som en rømt straffedømt fra Gulag og Storebror hadde så dårlig samvittighet, at jeg vedder vi glatt hadde greid å sympatibarbere ham og. På tross av daglig dill og fjoll med hårlakk og sirlig danderte lokker. Han hadde ofra dem. Vi nøyde oss med å fortelle at neste gang han følte trangen så ville “polish” få en ny betydning…Kludden gikk med tunge skritt og satte seg for grundig fjerning av hår og maling. Og var glad for at det er såpass mange uker til skolestart enda… 
Jeg har grublet litt over drømmen min i går og jeg tror jeg kan se hva alt surret egentlig dreier seg om, hvis man skal dra en ”Freud” om det.
Festen som var i min brors hjembygd dreier seg om at vi ikke har mye kontakt, og har aldri hatt det. Jeg kjenner ham ikke særlig godt, han var her til Storebrors konfirmasjon, og jeg fikk et innblikk i hva slags mann han er. Og jeg fikk bekreftet noe av inntrykket jeg har av ham. Det har ingen betydning her, men jeg husker følelsen av fremmedhet på festen, ”jeg er ikke en av dem”, jeg er ikke i familie med min brors familie. Og har aldri følt meg hjemme der heller. Jeg har ikke snakket med ham siden konfirmasjonen og har undret meg på om han har det bra, det tror jeg nok at han har. Men jeg føler ikke for å ”henge” etter ham i det fordi jeg ikke er interessert i å havne et sted hvor jeg nok en gang mottar ”kvinnerollen”. Den som har ansvar for både kontakt, omsorg, formidling, forståelse, lytter, administrator og alle disse tingene som jeg nylig har sagt opp fra. Han som mann har aldri båret det åket og har elegant satt en grense ved å bruke kjønn eller tie, trekke seg unna og gjøre seg ”hjelpeløs”. Jeg fikk aldri den sjansen. Eller jeg greide ikke å gjøre det. Jeg følte lettelse når jeg i drømmen dro for å hente bilen så vi kunne dra, jeg hadde gjort min plikt og møtt opp!
Videre, vinter og snø. Kanskje det er fordi jeg forbinder min brors hjemsted med det og ikke noe mer intrikat enn det. Eller at snø og kulde og gamle biler alltid er en risikofaktor når man vil vekk! Jeg gikk saftig på trynet og lå der og flirte meg fordervet, vel, jeg har alltid slitt med å føle meg som en taper i de strøkene. Og har alltid latt som og faket og drevet skuespill. Småbygdene er altfor glad i janteloven og den som har fått føle den… Så jeg tryna og lot som jeg hadde full kontroll. Ingen bombe det.
Ungene…jeg er alltid alene. Hele tida. Det er ofte mange mennesker rundt oss/meg, men ansvaret for ungene har jeg til 98% av tiden helt alene. Og alle disse rundt oss er ikke mennesker som gir noe. De bare er der. Jeg er ensom. Og livredd for å ikke strekke til som mor, redd for å skade eller ødelegge barna fordi jeg ikke tenker meg om, redd for å miste dem, redd for at noe skal skje med dem. Jeg slipper aldri unna ansvaret, for ingen er der og hjelper meg. Min mann som plutselig dukket opp i vannet og lekte og lo, han er oftest borte, og når han er hjemme er det gjerne han og hans ting som opptar hele familien. Han tar ikke barna med på tur, organiserer ikke noe, er ikke sammen med dem. Dessverre. Hans måte å avlaste på er det praktiske, lage middag. Handle. Kjøre. Og så forsvinner han ut med sitt og sine. Den klassiske ordningen fra 1950. Og jeg kan ikke si at han er skyldig i noe fordi han bærer sitt ansvar for oss han også, og gir det han har, det han kan.
Disse gamle husene som hjemsøker meg alltid, mangelen på tilhørighet, å ”komme fra” et sted. Røtter. Trygghet. Stabilitet. Noe jeg aldri har hatt og alltid vil slite med. Gammel ustabil bil, er angsten for å sitte uten ressurser, uten praktiske nødvendigheter. Jeg har vært veldig fattig en gang og glemmer det aldri.
Vannet og fiskene som skremte meg, fremtiden som ligger der ren og vakker, men allikevel skremmende og ukjent. Forsøket på å se forover, planlegge så man kan unngå katastrofene er prentet i meg fra jeg var bitte liten. Det å kunne forutse hva som vil skje slik at ikke jordskjelvet kommer som en overraskelse har og vært en del av livet mitt alltid, og er vanskelig å legge fra seg. Leve i dag er en utfordring hver dag.
Den rareste drømmen.. Jeg drømte tidlig i dag morges en hel masse usammenhengende greier som gjorde inntrykk. Mest fordi jeg har lett vannskrekk. Ikke vannskrekk, sånn hysterisk løpende kan ikke svømme tør ikke bade opplegg. Men stille vann der man ikke kan se bunnen gir meg gåsehud. Og isflak eller skruis. Jeg ville gjort det dårlig som polfarer. (Hvis man ser bort i fra at jeg er en frysepinne og ville frosset til pinne lenge før vi kom av gårde)
Jeg var sammen med ungene på en bygdedans. Bygda var der familien til broren min holder til, men samtidig var det ikke lenger vei enn at man kunne kjøre så var man på sett og vis her i våre trakter. Tid og rom i drømme er så behagelig! Det var snø, enorme mengder snø. Vi hadde en hvit gammel Opel som ikke var til å stole på, og veiene var smale sørpete og svingete med enorme brøytekanter. På ”vår” side av landet lå en smal bro med dårlige rekkverk over et juv med fossende vann og fjell under. Det var heller ikke så mye snø ”her”.
Jeg var med barna på bygdedans og løp rundt som vanlig for å holde orden på dem, de to store er selvhjulpne stort sett. Men monstrene gir meg hjerteinfarkt hele tida og er overalt, og jeg var så redd for at Oddekroppen skulle gå alene til broen og klatre opp på rekka. Det ville være akkurat likt ham! Folk danset og stimet, det var ganske hyggelig der, jeg kjente mange men husker ingen av dem. Bare folk, og at jeg løp rundt og passet unger. Og så fant jeg ut at jeg skulle gå og hente den gamle bilen og stable ungene i den, og kjøre til et hus så vi fikk sove. For da slapp jeg å være så redd for at Odden skulle forsvinne for meg i kaoset. Og klokka var elleve i alle fall. Så jeg lot brødrene passe monstrene og gikk ut.
Jeg gikk langs den smale veien, flere folk begynte å gå fra festen, men de var et stykke forran eller et stykke bak. Det var så mye snø! Jeg fikk tråkket utenfor veiskulderen med et bein, og dermed forsvant hele jeg i et enormt ras av snø nedover lia ved veien, jeg ante at en kjenning av meg kom et stykke bak. Og tanken på hva han måtte ha sett, ei kjerring ruslende etter veien og så et helvetes snøfokk med armer og bein nedover, fikk meg til å brøle av latter. Lenge lå jeg der nede i lia, og kavet vilt og hemningsløst for å komme ut av det og lo så tårene trilla. Fyren på veien stanset og kikket ned på meg, men gikk videre når han så at jeg bala og lo. (Jeeeeeezz…)
Plutselig var jeg oppe og i den gamle bilen med unger og alt. Det var kaldt og rått, ekkelt slik det er på vinteren, dugg på rutene og iskaldt. Vått tykt tøy overalt, fuktige votter. Og så skulle vi til et gammelt hus og sove. Det var like håpløst, gamle planker, gjennomtrekk, fukt og madrasser med fjær som stakk opp overalt. Huset var helt skjevt. (Jeg og de gamle husene…hvor kommer de fra alle sammen??!) Men det var ikke skummelt, bare trist at det fine huset var i så dårlig stand. Odden klatret i vinduet, vi var i andre etasje. Flere ganger lo han av meg som hylte i skrekk og kastet seg ut av vinduet, han hang i nevene og fallet var ti meter ned i steinrøysa. Jeg fikk klort tak i ham og halt ham inn og var rasende av skrekk. Ungen flirer til meg!! Hjelpes.. De andre ungene var der og men hadde liksom bare en birolle i det hele.
Så var vi plutselig på broen alle mann, og noen flere folk. Alltid masse mennesker tilstede, hvem de nå er … og der står Odden og henger på rekkverket slik jeg forutså. Hjertet stoppet på meg omtrent, og det er så jævlig, for det kan man KJENNE når man ligger i senga og sover. *Grøss* Jeg kjeftet opp en eller annen for ikke å ha passet på, aner ikke hvem det var og løp som en tulling for å ta tak i Oddekroppen. Han lo og hang etter nevene på utsiden av rekkverket igjen. Men jeg fikk tak i ham og knuget ham inntil meg.
Broen sank sakte sammen under oss, men i stedet for å rase ned i stupet la den seg som en gammel råtten båt i en enorm dam. Vannet var varmt og innbydende i asurblå farge som ble mørkere og mørkere jo dypere det ble. Alle ungene satt i ”brobåten” men jeg fikk ikke plass, eller fant dem ikke, og måtte svømme i vannet. Plutselig svømte mannen min rundt der og, han koste seg og padlet ivei. Vannet var fullt av fisk! De var overalt og jeg ble panisk hver gang jeg så det rørte seg nedi der, selv om det bare var helt vanlige små blanke fisk. Jeg kavet og slet for å komme unna dem, og var livredd for at andre ting skulle komme sigende opp fra dypet. Skikkelig dypt vann og jeg var livredd enda så pent og varmt det var. Og så våknet jeg og lå i senga og lurte på hva i helskotten alt det der skulle være godt for…
Klokka er halv fire og det vanlige kaoset er i gang på kjøkkenet. Handleposer, kjeler og gryter, posten som stort sett består av reklame fyller benkene. Ivrige små møkkete hender roter i posene, leter etter godter. Is. Men finner ikke noe av interesse og trekker seg furtent tilbake. Smilene kommer fort tilbake; spaghetti til middag! Nam nam!
Ute skinner sola klart og alle dører står på vidt gap. Nede i feltet et sted surrer og går en gressklipper, eller kanskje det er en slik kantklipper. Hvem vet. Lydene blander seg i hverandre, naboens hund står og skjeller, noen roper på utsiden. Barna hyler og løper etter hverandre rundt kjøkkenet og ut i stua. Noe stinker surt.
Ikke middagen håper jeg! Og snuser oppi den putrende gryta, nei. Der er alt som det skal, deilig tomatsaus med kjøttboller i. Hjemmelaget! Barna kommer løpende tilbake etter en runde på verandaen, det stinker surt igjen. En liten mistanke vekkes og begge beordres opp på hver sin stol. Små skitne føtter undersøkes nærmere. Oh… der var synderen ja. Fire stinkbomber i str 29 traver i takt inn på badet og bort i dusjen. De hopper opp og ned, sparker i vannet, går rundt på badet og tråkker på hverandre. Det blir svarte merker overalt. Latter og skrål fyller hele rommet.
Fire små bein traver i utakt ut av badet og lager våte spor bortover det nyvaskede gulvet. Fotsporene overlapper hverandre, krysser hverandre, går langsmed hverandre. Alltid nær hverandre.
Og mens jeg står der og ser på de små sporene bortover gulvet mot stua, så ser jeg dem. Små spor i tid. Nedover trappa, der ligger det små sko i gangen, med små hauger av sand rundt. Noen har hatt skoen full og bare sparket den av på gangulvet uten å tømme den først. En joggesko, en sandal, en slippers. Rekkverket nedover trappa har sorte merker, veggen har avtrykk av en liten hånd. I kroken ligger en liten genser. Små jakker henger på krokene på veggen. På rekke og rad.
En liten ryggsekk ligger henslengt i et hjørne. Den er åpen og avslører en liten matboks i rosa. Og et hårstrikk med glitter på.
På trappa ute ligger pinnesamlingen til en liten kar, og masse kritt til å tegne på asfalten med. Et rosa hoppetau henger på hagebenken, en blå liten sykkel ligger henslengt i grusen. På vaskerommet ligger hauger av små klær, rutete kortbukser som rekker ned på leggen på en pjokk med stutte bein. Et grått skjørt og skjorte med ”Hello Kitty” på.
Hele gulvet har avtrykk av bitte små tær, i sikksakk bortover og rundtomkring. Oppe dundrer det over gulvet, at så små mennesker kan lage så stor lyd! Og små skatter ligger overalt, en tomflaske, noen visne blomster, et rosa papir med glitter på, en ødelagt tusjpenn, en gammel teddy. Og et rosa plastikk fotoapparat som en gang inneholdt sukkertøy.
Plutselig blir det stille. To bustete blonde hoder kommer til syne over kanten på trappa. To solbrune små fjes innsmurt med møkk møter meg med spørrende blikk. ”Hva gjør du mamma?”
Jeg bare ser lille venn…jeg bare ser.
